Trøndelag Bildende Kunstnere. TBK.
TRØNDELAG BILDENDE KUNSTNERE, Fjordgata 11, 7010 Trondheim, Norway. Tlf. 73 52 49 10. trondelagbildendekunstnere@yahoo.no
Regionalt
Innlegg Hilde Rognskog
TRØNDELAG BILDENDE KUNSTNERE, Fjordgata 11, 7010 Trondheim, Norway. Tlf. 73 52 49 10. trondelagbildendekunstnere@yahoo.no
NBK
- 14 GRUNNORGANISASJONER OG 6 FAGORGANISASJONER
NBK er en paraplyorganisasjon bestående av 14 grunnorganisasjoner knyttet til hvert av våre fylker og foredeler seg jevnt ut over i landet. I tillegg består NBK av 6 fagorganisasjoner knyttet til billedkunstfagene. Disse består av malere, grafikere, tekstilkunstnere, tegnere, skulptører og Unge Kunstnernes Samfund. Sistnevnte består av de som arbeider med andre teknikker som for eksempel installasjon, video og performance.
MEDLEMSSTYRT OG KUNSTNERSTYRT
Det viktigste prinsippet i organisasjonen Norske Billedkunstnere er at det skal være medlemsstyrt og dermed kunstnerstyrt. Det gjenspeiler seg i vår organisasjonsstruktur hvor det er hvert enkelt medlem som er plassert på toppen. Landsstyret finner sted annet hvert år og er vårt øverste organ.
Det vil si at Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK) er selvstendig og overordnet styrende, både i forhold til lokal kunstpolitikk og dermed også i forhold til den sentrale kunstpolitikk. Det er dermed kunstnerne i Nord og Sør-Trøndelag, Nord-Norge, Rogaland, Hordaland, Agderfylkenemed mer, som er med på å bestemme den politikken som NBK sentralt, skal føre ovenfor Kulturdepartementet og ovenfor politikerne i hovedstaden.
FAGFELLEVURDERING
Prinsippet om at NBK er kunstnerstyrt har sin opprinnelse fra det samme som man kjenner fra fagfellevurdering og er knyttet til den innsikten en kunster har opparbeidet seg gjennom studier eller praktisk erfaring over mange år. Sentralt i forståelsen av kunstfaglig kompetanse ligger begrepet ”kunnen” Dette begrepet er avledet av å ha faglig teknisk erfaring og innsikt.
I tillegg til dette kan man også sette dette i sammenheng med at kunstneren har en genuin oversikt over eget felt både i historisk perspektiv, et samfunnsmessig perspektiv eller i et politisk perspektiv. Kort sagt kunnen og oversikt over faget.
KUNSTNERISK KOMPETANSE - REPRESENTASJON
Den kunstneriske kompetansen blir ivaretatt gjennom representasjon i utvalg, komiteer, juryer og ellers gjennom representasjon i stiftelser knyttet til billedkunstfeltet eller for eksempel Kunstnersentrene.
Når jeg nå synes det er presserende å være her i dag er det nettopp med tanke på at kunstnersentra skal være kunstnerstyrt. Stifterne og eierne av kunstsentrene rundt om i landet er Norske billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere. Målsetningen i eksistensen av disse er at de skal fremme og formidle billedkunst i de regionene de er tilknyttet. Imidlertid har kunst- og kulturfeltet endret seg betydelig siden TSSK ble opprettet i 1976, da som ett av fem andre kunstnersentrene i Norge. I dag finnes det 15 kunstnersentre alle med ulik drift og organisering.
FORNYING OG DIFFERENSIERING
Tidligere har det økonomiske fundamentet for kunstnersentrene vært bevilgninger fra staten. Denne er nå overført til fylkene og kommunene. Dette har gjort at kunstnersentrene har fått en svakere økonomisk stilling. Dette samtidlig at de skal ivareta svært viktige kunstpolitiske oppgaver. Først og fremst er oppgaven satt til formidling av billedkunst. Videre skal de ta seg av kunstutvalgene og formidle kunstnere i sentrale verv som for eksempel Kunst i det offentlige rom organisert gjennom KORO. Også arbeid med den kulturelle skolesekken er vesentlig.
Det har foregått og pågår fremdeles store endringsprosesser i billedkunstscenen lokalt og ved de enkelte sentrene. Dette kan ikke sees isolert fra nasjonale og internasjonale endringsprosesser innen kunst- og kulturfeltet.
De regionale kunstnersentrene har altså gjennomgått en fornying i de senere år. Dette har vist seg i en økt differensiering i forhold til mandat om kunstnerstyrte utstillingssteder for NBK og NKs medlemsmasse. Her omtaler kunstnersentrene seg som både prosjektgalleri, kunsthall eller visningssted for samtidskunst.
I og med en økt profesjonalisering og differensiering av oppgaver kan man tenke seg at den opprinnelige oppgaven som handler om styrking av medlemsmasse og formidling av denne er blitt mindre ivaretatt. Dette har gjort vist seg i helt klare negative utslag i et konkret eksempel som for eksempel stipendtildeling.
SKJEV STIPENDTILDELING
Det er en tendens til at tildeling av stipend går til flere kunstnere i de større byene og spesielt med en konsentrasjon omkring Oslo/Akershus. En av de viktigste årsakene til at det er slik, er at flesteparten av billedkunstnerne bor og arbeider i dette området (over 50 %). På tross av dette ser vi en tendens til at det er en skjevfordeling av de som søker stipend og at tildelingene har en slagside. I år var det 76 søkere til stipend i Trøndelag. Av disse var det bare 7 som fikk stipend, altså 10 %. Dette i motsetning til Oslo som hadde 735 søkere hvor 226 mottok stipend, det vil si 31 %.
Denne slagsiden har vært en trend i de senere år og som vi bør klare å snu. I forhold til NBKs politikk, er det en uttalt målsetning at det bør være en god spredning av stipendmottakere over hele landet fordi kunstnerisk kvalitet ikke er knyttet til geografisk tilhørighet.
ÅRSAK TIL SKJEVFORDELING
Aktive og gode utstilingsmuligheter er konsentrert omkring de større byene. Dette fører igjen til økt aktivitet og økt synlighet i feltet, også i forhold til toneangivende fagblad og riksmedia. Videre kan man anta at noen miljøer også fordrer økt profesjonalisering av kunstnerskap på grunn av økte synergieffekter.
Det viktigste arbeidet for NBK skal gjøre fremover er derfor å styrke grunnorganisasjonene i distriktene og spesifikt kunstnersentra i forbindelse med medlemsmasse og formidling.
MOTPOLER TIL SENTRAL KUNSTPOLITIKK – TOVEIS KOMMUNIKASJON
Her kan man tenke seg at man utvikler sentra som i større grad vil virke som motpoler til en sentralisert kunstpolitikk. Dette innebærer en toveisk kommunikasjon hvor for eksempel kritikere, kuratorer og andre skribenter får bedre arbeidsvilkår, også i distriktene. Her kan man også tenke seg spesifikke formidlingsprosjekter øremerket til distriktene.
GJENEROBRING AV FAGPOLITISK ARBEID
Sentralt i NBK arbeider fremover er derfor styrking av våre grunnorganisasjoner og en gjenerobring av det fagpolitiske arbeidet som må forankres i distriktene.
Som jeg har sagt så ganger før, det er politikerne i distriktene som senere blir sittende i Familie og Kuturkomiteen på Stortinget. Hvis NBK sentralt bare arbeider mot Stortinget er det for sent. Arbeidet må også gjøres av våre distriktsorganisasjoner.
KUNST TIL HELE BEFOLKNINGEN
Overordnet i Kulturdepartementets målsetninger (Rødgrønn regjering 2010-2014) er at kunst skal være et tilbud til hele befolkningen. Også kommuner og fylkeskommuner er opptatt av å trekke til seg kulturaktiviteter.
I de senere år er det økt vektlegging på økonomiske intensiver til å skape arbeidsplasser i distriktene. Dette sammenfaller også med NBKs politikk. Et ledd i dette arbeidet er derfor å styrke våre distriktsorganisasjoner slik at billedkunstnerne står sterkere, både når det gjelder medlemsmasse, ressurser, visningssteder, aktivitet og kritikere.
Kunstnersenterets eksistens har også sammenheng med opprettelsen av nye kunstakademier og uteksaminering av kunstnere derfra. Det bør være en målsetning at Trondheim får økt tilflytning av billedkunstnere og at de som utdanner seg i på kunstakademiet i Trondheim ikke flytter herfra.
KULTURLOV SKOLESEKK OG SPASERSTOKK
Imidlertid har dette også sammenheng med statlig politikk. Vi ser en klar tendens til at oppgaver som tidligere ble tatt seg av sentralt er nå overført til kommune og fylkeskommune. Vi har fått en kulturlov hvor kommunene er pliktig til også å styrke billedkunstfeltet. I tillegg skal den kulturelle skolesekken i større grad være et ledd i utdanningspolitikken og den kulturelle spaserstokken skal være en del av eldreomsorgen. Dette har også sammenheng med vår oppgave med å bedre kunstnernes levekår. Derfor er også kunstpolitikken i Trondheim viktig i en større samfunnspolitisk sammenheng.
KUNSTHALLER
Det har vært en trend i de senere år at mange formidlingssentra ønsker å være kunsthaller. Det er veldig bra, men man må passe på at viktige kulturpolitiske oppgaver ikke forvinner og blir glemt.
En kunsthall har spesifikke kjennetegn og har en annen kulturpolitisk oppgave enn for eksempel et kunstnersenter. Her må man i større grad tenke mangfold ikke bare i form av kunstutrykk men også i forhold til formidling og visning og et mangfold av kunstoffentligheter.
HIERARKI AV KUNSTOFFENTLIGHETER
Kunstfeltet fungerer ikke slik at du enten er kunstner eller ikke er kunstner, eller at du som kunstner er inne eller ute av utstillingsaktiviteten. Kunstfeltet fungerer som et hierarki av forkjellige kunstoffentligheter og ikke minst formidlingssentre som arbeider med forkjellige oppgaver og mål.
KUNSTNERSTYRT FORDRER ANERKJENNELSE
Kunstsosiologen Dag Solhjell formulerer det slik at det finnes et hierarki av anerkjennende kunstoffentligheter. Videre at en kunstners kapital ikke er økonomisk status, men grader av anerkjennelse.
I NBKs opptakskriterier viser dette seg i at de som har utstillinger i de kunstnerstyrte formidlingsarenaene, også er de som oppnår mest anerkjennelse og dermed de som i større grad oppnår å få tildelt stipend. Dette som igjen gir kunstnerne gode arbeidsvilkår for å opparbeide seg gode kunstnerskap.
· Det er derfor viktig å kartlegge sammensetningen av forkjellige kunstoffentligheter i regionene og sette disse i sammenheng med hverandre.
· Det må anerkjennes at det finnes et hierarki med forkjellige oppgaver i kunstoffentligheten og ta kloke valg i forhold til dette.
· Et privat galleri vil først og fremst tenke salg, men er ikke nødvendig vis i stand til å gi kunstnerne høy anerkjennelse i kunstoffentligheten og dermed internasjonal gjennombrudd.
· Et kunstnerstyrt galleri fremmer det eksperimentelle og har en lavere inngangsterskel enn for eksempel en kunsthall.
· En kunsthall derimot har tradisjonelt hatt oppgave å fremme kunstdiskursen på et høyere nivå.
KONKLUSJON
Å se kunstpolitikken i sammenheng og vite hva man både er og hva man vil med et utstillingssted og formidlingen av kunst er helt vesentlig. Den beste kunstpolitikken for kommuner og fylkeskommuner er derfor å styrke kunstnersentrene.
NBK sentralt derimot lover å styrke distriktsorganisasjonen og legge sterkere føringer inn mot kunstnersentra hvor de overordnede kunstpolitiske målene gjenspeiler seg i formidlingen.
Hilde Rognskog
Styreleder i Norske Billedkunstnere
NBK er en paraplyorganisasjon bestående av 14 grunnorganisasjoner knyttet til hvert av våre fylker og foredeler seg jevnt ut over i landet. I tillegg består NBK av 6 fagorganisasjoner knyttet til billedkunstfagene. Disse består av malere, grafikere, tekstilkunstnere, tegnere, skulptører og Unge Kunstnernes Samfund. Sistnevnte består av de som arbeider med andre teknikker som for eksempel installasjon, video og performance.
MEDLEMSSTYRT OG KUNSTNERSTYRT
Det viktigste prinsippet i organisasjonen Norske Billedkunstnere er at det skal være medlemsstyrt og dermed kunstnerstyrt. Det gjenspeiler seg i vår organisasjonsstruktur hvor det er hvert enkelt medlem som er plassert på toppen. Landsstyret finner sted annet hvert år og er vårt øverste organ.
Det vil si at Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK) er selvstendig og overordnet styrende, både i forhold til lokal kunstpolitikk og dermed også i forhold til den sentrale kunstpolitikk. Det er dermed kunstnerne i Nord og Sør-Trøndelag, Nord-Norge, Rogaland, Hordaland, Agderfylkenemed mer, som er med på å bestemme den politikken som NBK sentralt, skal føre ovenfor Kulturdepartementet og ovenfor politikerne i hovedstaden.
FAGFELLEVURDERING
Prinsippet om at NBK er kunstnerstyrt har sin opprinnelse fra det samme som man kjenner fra fagfellevurdering og er knyttet til den innsikten en kunster har opparbeidet seg gjennom studier eller praktisk erfaring over mange år. Sentralt i forståelsen av kunstfaglig kompetanse ligger begrepet ”kunnen” Dette begrepet er avledet av å ha faglig teknisk erfaring og innsikt.
I tillegg til dette kan man også sette dette i sammenheng med at kunstneren har en genuin oversikt over eget felt både i historisk perspektiv, et samfunnsmessig perspektiv eller i et politisk perspektiv. Kort sagt kunnen og oversikt over faget.
KUNSTNERISK KOMPETANSE - REPRESENTASJON
Den kunstneriske kompetansen blir ivaretatt gjennom representasjon i utvalg, komiteer, juryer og ellers gjennom representasjon i stiftelser knyttet til billedkunstfeltet eller for eksempel Kunstnersentrene.
Når jeg nå synes det er presserende å være her i dag er det nettopp med tanke på at kunstnersentra skal være kunstnerstyrt. Stifterne og eierne av kunstsentrene rundt om i landet er Norske billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere. Målsetningen i eksistensen av disse er at de skal fremme og formidle billedkunst i de regionene de er tilknyttet. Imidlertid har kunst- og kulturfeltet endret seg betydelig siden TSSK ble opprettet i 1976, da som ett av fem andre kunstnersentrene i Norge. I dag finnes det 15 kunstnersentre alle med ulik drift og organisering.
FORNYING OG DIFFERENSIERING
Tidligere har det økonomiske fundamentet for kunstnersentrene vært bevilgninger fra staten. Denne er nå overført til fylkene og kommunene. Dette har gjort at kunstnersentrene har fått en svakere økonomisk stilling. Dette samtidlig at de skal ivareta svært viktige kunstpolitiske oppgaver. Først og fremst er oppgaven satt til formidling av billedkunst. Videre skal de ta seg av kunstutvalgene og formidle kunstnere i sentrale verv som for eksempel Kunst i det offentlige rom organisert gjennom KORO. Også arbeid med den kulturelle skolesekken er vesentlig.
Det har foregått og pågår fremdeles store endringsprosesser i billedkunstscenen lokalt og ved de enkelte sentrene. Dette kan ikke sees isolert fra nasjonale og internasjonale endringsprosesser innen kunst- og kulturfeltet.
De regionale kunstnersentrene har altså gjennomgått en fornying i de senere år. Dette har vist seg i en økt differensiering i forhold til mandat om kunstnerstyrte utstillingssteder for NBK og NKs medlemsmasse. Her omtaler kunstnersentrene seg som både prosjektgalleri, kunsthall eller visningssted for samtidskunst.
I og med en økt profesjonalisering og differensiering av oppgaver kan man tenke seg at den opprinnelige oppgaven som handler om styrking av medlemsmasse og formidling av denne er blitt mindre ivaretatt. Dette har gjort vist seg i helt klare negative utslag i et konkret eksempel som for eksempel stipendtildeling.
SKJEV STIPENDTILDELING
Det er en tendens til at tildeling av stipend går til flere kunstnere i de større byene og spesielt med en konsentrasjon omkring Oslo/Akershus. En av de viktigste årsakene til at det er slik, er at flesteparten av billedkunstnerne bor og arbeider i dette området (over 50 %). På tross av dette ser vi en tendens til at det er en skjevfordeling av de som søker stipend og at tildelingene har en slagside. I år var det 76 søkere til stipend i Trøndelag. Av disse var det bare 7 som fikk stipend, altså 10 %. Dette i motsetning til Oslo som hadde 735 søkere hvor 226 mottok stipend, det vil si 31 %.
Denne slagsiden har vært en trend i de senere år og som vi bør klare å snu. I forhold til NBKs politikk, er det en uttalt målsetning at det bør være en god spredning av stipendmottakere over hele landet fordi kunstnerisk kvalitet ikke er knyttet til geografisk tilhørighet.
ÅRSAK TIL SKJEVFORDELING
Aktive og gode utstilingsmuligheter er konsentrert omkring de større byene. Dette fører igjen til økt aktivitet og økt synlighet i feltet, også i forhold til toneangivende fagblad og riksmedia. Videre kan man anta at noen miljøer også fordrer økt profesjonalisering av kunstnerskap på grunn av økte synergieffekter.
Det viktigste arbeidet for NBK skal gjøre fremover er derfor å styrke grunnorganisasjonene i distriktene og spesifikt kunstnersentra i forbindelse med medlemsmasse og formidling.
MOTPOLER TIL SENTRAL KUNSTPOLITIKK – TOVEIS KOMMUNIKASJON
Her kan man tenke seg at man utvikler sentra som i større grad vil virke som motpoler til en sentralisert kunstpolitikk. Dette innebærer en toveisk kommunikasjon hvor for eksempel kritikere, kuratorer og andre skribenter får bedre arbeidsvilkår, også i distriktene. Her kan man også tenke seg spesifikke formidlingsprosjekter øremerket til distriktene.
GJENEROBRING AV FAGPOLITISK ARBEID
Sentralt i NBK arbeider fremover er derfor styrking av våre grunnorganisasjoner og en gjenerobring av det fagpolitiske arbeidet som må forankres i distriktene.
Som jeg har sagt så ganger før, det er politikerne i distriktene som senere blir sittende i Familie og Kuturkomiteen på Stortinget. Hvis NBK sentralt bare arbeider mot Stortinget er det for sent. Arbeidet må også gjøres av våre distriktsorganisasjoner.
KUNST TIL HELE BEFOLKNINGEN
Overordnet i Kulturdepartementets målsetninger (Rødgrønn regjering 2010-2014) er at kunst skal være et tilbud til hele befolkningen. Også kommuner og fylkeskommuner er opptatt av å trekke til seg kulturaktiviteter.
I de senere år er det økt vektlegging på økonomiske intensiver til å skape arbeidsplasser i distriktene. Dette sammenfaller også med NBKs politikk. Et ledd i dette arbeidet er derfor å styrke våre distriktsorganisasjoner slik at billedkunstnerne står sterkere, både når det gjelder medlemsmasse, ressurser, visningssteder, aktivitet og kritikere.
Kunstnersenterets eksistens har også sammenheng med opprettelsen av nye kunstakademier og uteksaminering av kunstnere derfra. Det bør være en målsetning at Trondheim får økt tilflytning av billedkunstnere og at de som utdanner seg i på kunstakademiet i Trondheim ikke flytter herfra.
KULTURLOV SKOLESEKK OG SPASERSTOKK
Imidlertid har dette også sammenheng med statlig politikk. Vi ser en klar tendens til at oppgaver som tidligere ble tatt seg av sentralt er nå overført til kommune og fylkeskommune. Vi har fått en kulturlov hvor kommunene er pliktig til også å styrke billedkunstfeltet. I tillegg skal den kulturelle skolesekken i større grad være et ledd i utdanningspolitikken og den kulturelle spaserstokken skal være en del av eldreomsorgen. Dette har også sammenheng med vår oppgave med å bedre kunstnernes levekår. Derfor er også kunstpolitikken i Trondheim viktig i en større samfunnspolitisk sammenheng.
KUNSTHALLER
Det har vært en trend i de senere år at mange formidlingssentra ønsker å være kunsthaller. Det er veldig bra, men man må passe på at viktige kulturpolitiske oppgaver ikke forvinner og blir glemt.
En kunsthall har spesifikke kjennetegn og har en annen kulturpolitisk oppgave enn for eksempel et kunstnersenter. Her må man i større grad tenke mangfold ikke bare i form av kunstutrykk men også i forhold til formidling og visning og et mangfold av kunstoffentligheter.
HIERARKI AV KUNSTOFFENTLIGHETER
Kunstfeltet fungerer ikke slik at du enten er kunstner eller ikke er kunstner, eller at du som kunstner er inne eller ute av utstillingsaktiviteten. Kunstfeltet fungerer som et hierarki av forkjellige kunstoffentligheter og ikke minst formidlingssentre som arbeider med forkjellige oppgaver og mål.
KUNSTNERSTYRT FORDRER ANERKJENNELSE
Kunstsosiologen Dag Solhjell formulerer det slik at det finnes et hierarki av anerkjennende kunstoffentligheter. Videre at en kunstners kapital ikke er økonomisk status, men grader av anerkjennelse.
I NBKs opptakskriterier viser dette seg i at de som har utstillinger i de kunstnerstyrte formidlingsarenaene, også er de som oppnår mest anerkjennelse og dermed de som i større grad oppnår å få tildelt stipend. Dette som igjen gir kunstnerne gode arbeidsvilkår for å opparbeide seg gode kunstnerskap.
· Det er derfor viktig å kartlegge sammensetningen av forkjellige kunstoffentligheter i regionene og sette disse i sammenheng med hverandre.
· Det må anerkjennes at det finnes et hierarki med forkjellige oppgaver i kunstoffentligheten og ta kloke valg i forhold til dette.
· Et privat galleri vil først og fremst tenke salg, men er ikke nødvendig vis i stand til å gi kunstnerne høy anerkjennelse i kunstoffentligheten og dermed internasjonal gjennombrudd.
· Et kunstnerstyrt galleri fremmer det eksperimentelle og har en lavere inngangsterskel enn for eksempel en kunsthall.
· En kunsthall derimot har tradisjonelt hatt oppgave å fremme kunstdiskursen på et høyere nivå.
KONKLUSJON
Å se kunstpolitikken i sammenheng og vite hva man både er og hva man vil med et utstillingssted og formidlingen av kunst er helt vesentlig. Den beste kunstpolitikken for kommuner og fylkeskommuner er derfor å styrke kunstnersentrene.
NBK sentralt derimot lover å styrke distriktsorganisasjonen og legge sterkere føringer inn mot kunstnersentra hvor de overordnede kunstpolitiske målene gjenspeiler seg i formidlingen.
Hilde Rognskog
Styreleder i Norske Billedkunstnere